Fantasidimensjonen om det Foken Slinet tapte
Utdrag fra boken
I den tredje lyse måneden av grønnlandssommeren, på den første solfylte dagen i soluken, ankom en merkelig person Grønnlandet Kramelet. Han kom med en liten, lavtaket passasjervogn til fjordbyen Nesoftsev. Det var Ised, en fremmed fra Rosaland. Han bar fargerike, litt blekede klær og en liten ryggsekk.
Han kom til Kramelet for å finne ut hva Lykkeligheten egentlig var, og for å lære hvordan folk i storstaden Ladårv levde. Han hadde fått høre at det var en stor by med et interessant liv, at folk der var kloke og allsidige. Han gjorde store øyne – dette var første gang han forlot sitt hjemland, og han så seg rundt med interesse og nysgjerrighet.
Men etter de første skrittene stoppet han forvirret. Han hadde forestilt seg Grønnlandet Kramelet som et sted fylt med liv, med smilende folk og glede, men det han så, skremte ham. Det var ingen glede, ingen musikk og ingen smilende ansikter. I stedet gikk grønnlenderne rundt, hver og en i egne tanker.
Ised undret seg over hva disse tingene på hodene til forbipasserende var. De stod stolt på hodene deres, men lyset var svakt. Alle så forskjellige ut. Han var forbløffet. Smilet og det lykkelige uttrykket forsvant fra ansiktet hans. Byen var vakker, men den manglet liv, den manglet glede. Han hadde lyst til å gråte. Var det dette han hadde forlatt sitt koselige hjem i Rosaland for?
Han lurte på hvor han skulle gå. Overalt så han lite vennlige ansikter, og ingen viet ham oppmerksomhet. De så bare på ham med sure blikk. Han hadde ingen Tehidrev, og de rynket på nesene og tenkte at han var en galning fra Fejrnelandet.
Tårer presset seg frem. Han hadde visst at han ville møte differente her, men han hadde ikke ventet at de skulle være så fjerne og lite gjestfrie. Han hadde lyst til å snu og gå tilbake til drosjen, men akkurat i det øyeblikket passerte en vogn trukket av maglavi (vogndyr med løvekropper og eselansikter) forbi ham.
I vognen satt en liten, gammel mann med slitt frakk. Hans Tehidrev var rent og satt godt på hodet hans. Den gamle mannen smilte til Ised.
– Hvor skal du, unge mann? sa han og viste sine hvite, fine tenner.
– Jeg vet ikke, svarte Ised. Han så på den gamle mannen. – Jeg skal til Ladårv for å se det som heter Lykkeligheten. De sier at jeg kan finne den der.
Han så seg omkring og uttrykket hans ble trist.
– Jeg tror kanskje jeg har reist til feil sted. Jeg er ikke sikker på om jeg finner Lykkeligheten her. Men nå som jeg er kommet, vil jeg fortsette videre. Uansett hva som skjer, sa han bestemt.
Den gamle mannen smilte igjen. Det var noe gåtefullt og muntert ved den gamle mannen.
– Kom igjen! oppfordret han Ised. – Jeg er på vei dit. Jeg vil ta deg med. Hvem vet, kanskje du finner det du leter etter. Ta deg tid, møt andre grønnlendere – og hvis Srevinu, den høyeste skyggen, vil det, vil du finne det du leter etter.
Ised klatret opp i vognen, satte seg ned og holdt godt om vesken sin. Siden han allerede var her, kunne han like gjerne prøve å bli kjent med livet til innbyggerne i Grønnlandet Kramelet.
Den gamle mannen begynte å snakke muntert, men ble avbrutt av Ised.
– Hva er det der på hodene deres? spurte Ised.
– Dette, unge mann, er våre Tehidrev. Dette er noe ingen grønnlender kan eksistere uten.
– Dør dere hvis dere mister den? undret Ised.
– Nei, nei, vi dør ikke. Men mister vi den, mister vi alt. En grønnlender som har mistet sin Tehidrev er som en vandrende død, en person uten sjel, uten skjønnhet. Derfor beskytter vi våre Tehidrever. Selv den mest nedrige grønnlender beskytter sin tehidrev.
Ised så på den gamle mannens Tehidrev og smilte. Mannens Tehidrev lyste med en smaragdgrønn glød og stod stolt på hodet hans. Vognen ristet lett over den steinete veien, og Ised sovnet snart.
