Jeg kom hjem fra skolen.
TV-en var av, lampen i stua lyste gult, og mamma satt i sofaen med hendene over ansiktet.
Hun gråt ikke slik barn gjør – høyt og rotete. Bare stille. Men øynene hennes var våte.
Jeg listet meg nærmere.
– Mamma? – hvisket jeg. – Gråter du?
Hun rykket til, tørket raskt øynene og smilte.
– Det er ingenting, vennen min. Jeg er bare litt sliten.
Ingenting? Det “ingenting” hørtes veldig ut som: “Jeg vil ikke si det til deg.”
– Men… voksne gråter ikke, sant? – sa jeg. – Bare barn gjør det, når de faller eller slår seg.
Mamma lo trist.
– Å, kjære deg. Voksne gråter også. Noen ganger er bare årsakene… usynlige.
– På ordentlig? – spurte jeg.
– På ordentlig, – sa mamma. – Noen ganger gråter du ikke fordi noe gjør vondt utenpå… men fordi noe gjør vondt inni deg.
Så klemte hun meg. Hardt og lenge.
Jeg sa ikke noe mer. Jeg tenkte bare at kanskje, noen ganger, trenger voksne også en klem. Akkurat som oss.
Men så kom jeg på noe rart…
Voksne sier alltid: „Slutt å gråt, det har jo ikke skjedd noe!“
Og likevel… de gråter i skjul, når de tror ingen ser.
Kanskje gråting er som sjokolade.
De sier du ikke burde spise for mye, men så tar de en bit til likevel.
Og vi barna… vi spiser det når vi har lyst.
Kanskje gråting er det samme.
– På ordentlig? – hvisket jeg igjen, men denne gangen bare til meg selv.
Og jeg lovet at når jeg blir stor, skal jeg la meg selv gråte.
Fritt. Uten å gjemme meg.
Akkurat som jeg spiser sjokoladen min.