„Alle ønsker å bli lest. Men hva gjør du når de bare leser mellom linjene… eller ikke leser i det hele tatt?“
Å skrive er som sex: du gjør det best når du er alene og ikke tenker på noen andre.
Men å bli publisert? Det er som en dårlig organisert fest – full av folk du ikke engang vet hvorfor er der, men alle later som de liker det.
Forrige uke fikk jeg et avslag fra et forlag hvor jeg faktisk kjenner den tekniske redaktøren. Ikke sjefredaktøren, ikke PR-ansvarlig – den tekniske.
Han sendte meg et brev som startet med „Kjære forfatter“ (selvfølgelig), kaldt og malbasert, men han la til én setning med et smil: „Stilen din er provoserende, men passer dessverre ikke inn i vår nåværende profil.“
Oversettelse: „Du er for levende for vår litterære kirkegård.“ Etterpå drakk jeg vin. Rett fra flasken. På badet. Jeg husket ordene til en poet under en opplesning i Capanna:
„Hvis du ikke er noens protegé, blir du noens alibi.“ Selvfølgelig har hun allerede tre bøker. Og en fast plass i en jury. Spørsmålet som hjemsøker meg, er dette:
Hvor mange avslag må en forfatter få før hun blir invitert til lanseringsfesten der alle later som de aldri har avslått henne?
Kanskje forfattere er de nye elskerne: brukt, trengt, men bare i kulissene. Eller kanskje jeg bare ikke har brukt nok metaforer om krig og traumer for å komme inn i årets litterære kanon. Etter et glass vin til (og en rask gjenlesning av Margaret Atwood), bestemte jeg én ting:
Jeg skal fortsette å skrive. Jeg skal fortsette å sende inn. Og når tiden er inne, skal jeg le høyest på min egen lanseringsfest. Med eller uten deres «profil».