Tilstanden du havner i mellom ditt gamle jeg og din nye versjon kalles en kvantestillstand.
Det er øyeblikket hvor du ikke vet hvem du er.
Du er ikke lenger den gamle versjonen av deg selv, men du er heller ikke den nye – ennå.
Du føler deg fortapt, som om verden rundt deg faller sammen.
Du tror at alt som skjer med deg er en slags stor hevn fra Universet.
Men det er ikke sant. Universet straffer oss ikke.
Hun er vår mor. Og hun tar vare på oss.
Det er mørkest rett før daggry.
Og akkurat når du tror alt er tapt, bryter et lys frem – og sprer tusenvis av stjerner rundt deg.
De dusjer over deg, og du reiser deg som en føniks fra din egen aske.
Og du blir selv et univers.
Ditt eget univers.
Og da innser du at de søvnløse nettene, sittende på gulvet i et mørkt rom, med et glass vin i hånden, de utbrente sigarettene spredt utover gulvet – alt sammen var bare en overgang.
Fra å brenne til aske til øyeblikket du gjenoppstår, sterkere enn noen gang. Dette er meg – og min oppstandelse. Ja, jeg er fortsatt her. Så vær forsiktig.