Å vende tilbake til seg selv er som å kaste av seg alle masker, alle klær du har tatt på for å behage verden, og stå igjen med ingenting annet enn din nakne sjel. Men det er viktig å forstå: denne nakenheten er ikke for andre. Den er bare for deg. Bare du ser inn i speilet, i dette mest genuine og sårbare speilbildet.
Å vende tilbake til seg selv betyr å se hver liten, øm, til og med sårbar del av deg selv. Studere dem nøye, akseptere dem – og fremfor alt – elske dem. Du trenger ikke å ligne noen andre, eller sammenligne deg. Du er deg. Din unikhet, ditt univers, din historie. Først da begynner du å føle ditt sanne indre jeg – akkurat slik det var da moren din holdt deg i armene og du sugde ved brystet hennes, innhyllet i hennes varme og ubetingede kjærlighet.
Jeg innså at å finne seg selv er som å vite hvem du er og hvor du vil gå. Uten pretensjoner, uten masker, uten å la andres stemmer overdøve din egen. Å være forelsket i seg selv. Å akseptere seg selv som man er – hel, kompleks, modig og ekte.
Jeg tar alt som et spill – et stort show, en morsom tur i en verden full av hykleri og kynisme. Mens folk søker lykken i de små, nære tingene – familie, venner, hjemmets komfort – går jeg noen ganger meg vill. Og jeg ender alltid et annet sted, vandrende gjennom tunneler og svingete stier, uten klar retning.
Jeg husker den scenen fra „Alice i Eventyrland”:
Alice: „Vil du være så snill å fortelle meg hvilken vei jeg bør gå herfra?”
Cheshire-katten: „Det kommer an på hvor du vil komme.”
Alice: „Det spiller ikke så stor rolle.”
Cheshire-katten: „Da spiller det ingen rolle hvilken vei du går.”
Alice: „Så lenge jeg kommer et sted.”
Cheshire-katten: „Å, det vil du helt sikkert, hvis du bare går lenge nok.”
Jeg kommer et sted, men ikke til meg selv. For jeg har fortsatt ingen retning. Jeg vet fortsatt ikke hvor jeg vil gå. Denne forvirringen er både komisk og smertefull, men uten den ville jeg ikke skrevet, jeg ville ikke søkt, jeg ville ikke prøvd.
Og i denne søken, på denne uklare veien – ligger kanskje sann frihet.