Ingen forteller deg at svik ikke begynner med en kniv, slik gamle bøker hevder.
Det begynner med en vibrasjon. Med en uteblitt melding. Med en unaturlig pause. Med en toneendring som bare kvinner med forfatterhjerne kan tolke.
Og så kommer søvnløsheten.
Ikke den romantiske typen, hvor du skriver dikt klokken tre om natten.
Nei.
Den stygge søvnløsheten, hvor kroppen sover, men hjernen utfører åpen hjerteoperasjon – uten bedøvelse.
Det varte i mer enn en uke.
Øynene lukket. Hjertet vidåpent. Sinnet – på nivået “selvdestruksjon med analyse”.
Et kynisk farvel (han hadde spist nok av meg) og de hyklerske ordene: Du såret meg!
Han trengte meg ikke lenger.
Og jeg visste ikke hva som gjorde mest vondt: at han hadde sviktet meg, eller at jeg ikke var verdt noe lenger.
Lenge trodde jeg at han var grunnen til at jeg skrev.
Men han viste seg å være bare en undertekst. En birolle i romanen om min illusjon.
Søvnløshet er en bitch. Men hun er ærlig.
Klokken 03:33 skjønte jeg noe som endret alt: Universet er en alenemor.
Når noen ikke lenger tjener din historie, fjerner hun dem som en dårlig setning.
Ikke fordi hun er slem, men fordi hun redigerer med kjærlighet.
Folk drar.
Noen forsvinner stille. Du blir sittende alene på do med en sigarett i hånden.
Så drikker du vin.
Helt til hjernen, tåkete av alkohol, slår deg i ansiktet med sannheten:
Du er en forfatter. Og ingen har rett til å ta det fra deg.
Her er jeg.
Skriver igjen.
Våken av alle de gale grunnene – og mer presis enn noensinne.
Smerten? Borte.
Folkene? Også borte.
Sannheten? Den vibrerer under madrassen som en vibrator på en glemt frekvens:
Jeg er ikke “for rar”.
De var bare for vanlige.
Velkommen tilbake, kjære.
Grip pennen.
Og la oss begynne å ødelegge.