Jeg spør ikke av smerte, men av undring.
Hvordan havnet jeg her –
i en verden full av mennesker, men uten noen som virkelig er med meg?
Jeg ser meg rundt og ser par, familier, mennesker som snakker eller bare sitter stille.
Men foran dem står det alltid noen – noen som ser dem.
Hvem tilhører ensomheten?
De sterke?
De modige?
De tåpelige, som fortsatt tror på menneskelig nærhet?
De som fortsetter å føle, selv når det gjør vondt?
Kanskje ensomhet ikke er en tilstand, men en måte å eksistere på.
En måte for sjelen å puste.
Ensomhet er verken belønning eller straff.
Den bare skjer.
Når du ikke lenger kan være noen andre og har valgt å være deg selv.
Når hvert møte er en bommert, og hver nærhet – en illusjon.
Noen ganger er du alene fordi du ennå ikke har funnet den som hører ved siden av deg.
Andre ganger – fordi du vil slippe unna det som ikke er ment for deg.
Og da blir ensomheten et hjem – når verden krever mer av oss enn vi kan gi,
eller når vi krever mer av den enn den kan tilby.
Å være alene betyr noen ganger å være fri –
å kjenne livet slik det er, uten masker eller kompromisser.
Og i denne stillheten, i dette hjemmet, finner du deg selv.