Det finnes øyeblikk når det ikke handler om styrke. Det handler ikke om valg, eller karakter, eller vilje, eller noen form for “burde”. Det finnes øyeblikk når du bare … ikke kan.
Alt som en gang hadde retning faller fra hverandre i stillheten mellom i går og i dag – og du står der – som et minne som ennå ikke har falmet, men som ikke lenger hører hjemme noe sted.
De sier at øyeblikket når du aller mest vil gi opp, er øyeblikket når du bør samle krefter til å fortsette. Som om livet var en rett linje,
og ikke en spiral av de samme sårene som bare skifter hud.
Men å fortsette når du allerede har mistet håp og mening, føles umulig. For det finnes sorg som ikke blekner.
Det finnes kjærlighet som ikke går over.
Det finnes øyeblikk som ikke kan leves forbi – bare slites ned, som sko som fortsatt lukter av veien, men ikke lenger går den.
Men kanskje er ikke alt ment å leves forbi. Kanskje finnes det smerter som ikke vil overvinnes, men bare bli hørt.
Kanskje finnes det tap du ikke ønsker å overvinne, fordi noe ekte fremdeles lever i dem – minnet, følelsen, personen du var før du begynte å beskytte deg selv.
Uevnen til å fortsette er ikke alltid svakhet. Noen ganger er det den siste måten å være tro – mot det som var, mot versjonen av deg selv du fremdeles tror du er.
Og når du står i dette stille stedet, mellom “før” og “etter”,
mellom livet du hadde og livet du skal begynne,
finnes det en merkelig fred. En stillhet der du ikke trenger å være en helt.
Bare et menneske. Pustende. Ventende.
Kanskje er det å fortsette ikke bevegelse,
men tillatelse – til å være her, i denne pausen der ingenting skjer,
og likevel er du fortsatt i live.
Og en dag, uten å vite når, vil du ta et lite skritt.
Ikke fordi du har samlet deg.
Men fordi du ganske enkelt har sluttet å stå imot livet.