„Gå tilbake dit. Senk tempoet der det gjør vondt. Senk tempoet der det blir forvirrende.“
– Steve Almond
Jeg lå på gulvet. Bokstavelig talt.
Ikke metaforisk. Ikke vakkert. Bare fliser under ryggen, en vinflaske i den ene hånden, posten i den andre. Avslag fra alle kanter. Fra agenter, forlag, magasiner med tre følgere og en redaktør som kaller seg selv en „kurator av litterære nyanser.”
De sa alle det samme – bare med ulike fonter:
„Dette passer ikke for oss.“
„Det er ikke riktig tidspunkt.“
„Det stemmer ikke med vår nåværende profil.“
Oversettelse?
„Vi vil ha en legende, bare ikke din.“
„Vi vil ha en stemme, men bare hvis den høres ut som noe vi allerede har kjøpt.“
„Vi vil ha kvinner, men ikke kvinner som blør som deg.“
Det var dager da jeg ikke skrev et eneste ord. Jeg bare satt der, tørr i munnen, stirret inn i tomheten. Og smerten var skarpest, ikke fordi de avviste meg, men fordi jeg begynte å tro dem.
At jeg ikke var en forfatter. At boken min bare var en feil i skriftlig form. At karakterene mine var hallusinasjoner, ikke skjebne.
Jeg gråt. På badet.
Naken, full, flau over at jeg noen gang hadde trodd på det.
Flau over at jeg ønsket det så sterkt.
Flau over at jeg hadde skrevet en bok i håp om at noen, et sted, ville ønske å lese den.
Så hørte jeg det.
Ikke i virkeligheten – ikke vær morsom – i hodet mitt.
Den stemmen, den andre, som stadig sier til meg:
„Skriv. Og ikke selg boken din som ost i en dagligvarebutikk.“
Og jeg husket:
Jeg begynte ikke å skrive for å bli likt.
Jeg begynte fordi karakterene mine ikke holdt kjeft.
Fordi de kom til meg om natten og sa: Fortell dem om oss. Gjør oss virkelige.
Fordi dette ikke var et produkt – det var en besettelse.
Jeg reiste meg opp fra gulvet.
Tente en sigarett. Hvisket til historien min: „Jeg stoler på deg. Jeg tror på deg. La oss gå.“
Og jeg skrev. Ikke for godkjenning. Ikke for markedet. Ikke for blurber på omslaget.
Jeg skrev for meg selv.
For dem.
For kvinnene som gjemmer manuskriptene sine i skuffer og orgasmene sine i parentes.
For mennene som tror de oppdaget ironi i ’94.
For barna hos bokhandlerne som leter etter en verden som vil ta dem inn.
Jeg vet dette: Leserene mine er der ute.
De som vil ha en bok som smaker av svette og papirkutt.
Og en dag, når jeg ser “Fantasiens dimensjon” på en hylle som lukter av opprør, skal jeg berøre omslaget og hviske:
„Vet du hvor mye det kostet meg å få deg hit?“