Hva betyr egentlig ordet „feil”? Det er noe i det som uroer meg. Hvem skapte det? Og hvorfor har vi akseptert at visse handlinger automatisk faller inn under denne kategorien?
Ikke fordi jeg ikke har opplevd rare, uventede eller pinlige situasjoner – tvert imot. Men jeg tror at hvis en handling ikke fører til ønsket resultat, betyr det ikke at den var feil. Det kan rett og slett ha vært… et forsøk. Et forsøk som kjennes på huden, som får sinnet til å trekke seg sammen og utvide seg samtidig, som strammer luften litt og konsentrerer nærværet i rommet mellom meg og andre.
I en verden med åtte milliarder mennesker finnes det åtte milliarder perspektiver. Hvis jeg søler en bøtte vann på gaten, vil én person si det er uforsvarlig. En annen legger kanskje ikke engang merke til det. En tredje kan anta at jeg vasker balkongen. En fjerde kan tro at jeg fjerner negativ energi. Hvem har rett? Alle og ingen. Perspektiv er ikke en absolutt sannhet, men en personlig refleksjon – stille, mild, nesten som om noen følger bevegelsene dine og etterlater et spor som vibrerer gjennom kroppen og blir værende i sinnet.
Når jeg handler ut fra mine oppriktige følelser – tillit, tilknytning, impuls eller håp – og det resulterer i smerte eller avstand til noen, er det en feil? Jeg tror ikke det. Det er rett og slett en del av livet, en del av min personlige vei. En del av det å være menneske.
Om „dårlig” og „verre”
Jeg tror ikke på å klassifisere handlinger som dårlige, verre eller verst. Hvis en handling er skadelig, så er den det – men graden endrer ikke dens essens. En feil blir ikke større eller mindre basert på konsekvensene, men på om personen forstår den og hva de lærer av den.
Tragedien for meg er når noen dør. Lykken er når et nytt liv blir født. Alt annet er bare bevegelse langs livets linje. Det finnes valg – noen hjelper oss, andre lærer oss. Men å si „det var en feil” og skylde på seg selv, betyr å ignorere hele prosessen med å lære og vokse. I dette flytet oppstår noe som utvider grensene for sinnet, strammer lett og forbereder deg på alt som kommer.
Sannheten er: Jeg prøvde å „fikse”
Likevel vil jeg fortelle om et øyeblikk som noen andre kunne ha kalt en feil. Jeg er ikke sikker.
Jeg stolte på noen jeg anså som nær. Over tid endret alt seg. Avstanden ble merkbar. I stedet for å akseptere dette som en naturlig utvikling – mennesker forandrer seg, relasjoner forandrer seg også – begynte jeg å lete etter feil hos meg selv. Jeg begynte å „fikse”. Unnskyldninger, forklaringer, forsøk på å vise at jeg brydde meg – kanskje for mye. Og denne bekymringen, denne oppriktigheten… gjorde faktisk ting verre. Eller i hvert fall virket det slik da. Personen dro. Og jeg satt igjen med følelsen av å ha gjort en „feil”.
Men i dag tenker jeg annerledes. Vi var rett og slett på forskjellige steder. Jeg gjorde ingenting verre – jeg var bare meg selv i et øyeblikk da det ikke ble akseptert. Og hvis prisen for det er at noen drar, er det ikke bedre at det skjedde på denne måten?
Å utfordre konseptet „feil”
Nå, når andre skriver om en spesifikk feil – hvordan de handlet, deretter prøvde å „fikse” det, og alt ble verre – sitter jeg her og prøver å utfordre selve konseptet. Ikke av stahet, men fordi jeg ikke tror på fastheten i begrepet „feil”. Jeg tror ikke at menneskeliv er en serie av „riktig” og „feil”. Jeg tror det er mer et språk vi bruker for å forenkle kompleksiteten i vår egen eksistens.
Likevel …
Hvis jeg må konkludere med noe konkret, vil jeg si dette: hvis noen kaller en handling du tok for en „feil”, er det deres perspektiv. Hvis du selv bestemmer at det var en feil, er det din lærepenge. Men hvis du ikke føler skyld, hvis du ikke tror at du med vilje skadet noen, hvis du var autentisk – da er kanskje det vi kaller en „feil” bare et annet steg mot å forstå oss selv bedre – en lett, stille pulserende tone inni deg som blir værende og ikke kan glemmes.