Noen mennesker forelsker seg i menn, andre i sko. Jeg, til min forbannelse, forelsket meg i ord. Og som i ethvert giftig forhold, veksler skriving mellom øyeblikk av orgasmisk eufori og lange perioder med emosjonell bakrus.
Noen ganger våkner jeg og føler at manuskriptet mitt venter på meg i sengen som en kjæreste i dårlig humør – kald, stille, uunngåelig. Jeg setter meg overfor det, heller meg litt kaffe og begynner ritualet: Jeg gir alt, og det gir ingenting. Bare blanke sider og speil der jeg ser min egen usikkerhet. Jeg stirrer ut av vinduet, som om jeg forventer at en romantiker skal stå der med en bukett røde roser. Men det er ingen bukett… og ingen ord skrevet på siden.
Å være forfatter er som å gå på date med seg selv – kleint, langt, ofte skuffende. Ingen kan redde deg fra stillheten. Det finnes ingen garanti for at noen en dag vil publisere, elske eller til og med lese deg. Likevel fortsetter du. For sannheten er enkel: det er vanskeligere å ikke skrive enn å skrive. Og fordi du ikke kan sove – som etter en vill orgasme, når tanker spinner i hodet og må skrives ned.
Verden forestiller seg forfattere som inspirerte mennesker. Sannheten er at vi er sta mennesker. Vi tåler avslag som dårlige forhold – smører fondue på blåmerkene, leppestift på leppene, og vi vender tilbake til den samme elskeren: teksten.
Og den vanskelige veien? Den tar aldri slutt. Du lærer bare å gå den i høye hæler, med en gange som om du er på en catwalk.