I dag på skolen tegnet jeg noe i notatboken til Martin. Bare et tullete ansikt – med stor nese og kanintenner. Lily lo. Jeg lo. Til og med Martin lo… men så ble han alvorlig.
– Det er ikke morsomt, – sa han.
Så rev han ut siden og rev den i stykker.
Senere, da jeg kom hjem, hadde jeg ikke lyst til å spise. Jeg ville ikke se på TV. Jeg ville ikke engang leke med de nye klistremerkene mine. Jeg bare lå i senga og tenkte.
– Hva er galt, Sofia? – spurte mamma.
– Ingenting… – svarte jeg. Men det var ikke ingenting. Det var… en følelse som krøp inn i magen min som en kattunge som prøver å finne seg til rette, men aldri slår seg helt til ro.
Eller som en småstein i skoen – ikke stor, men den stikker hver gang du tar et skritt.
Eller som om jeg spiste sjokoladen jeg sparte til senere… og nå er den borte.
– Mamma, har du noen gang gjort noe dumt, men ærlig, og så følt skyld etterpå?
Mamma smilte mykt.
– Hver dag, Sofia. Men vet du hva som hjelper?
– Hva?
– Å si „unnskyld“. Det er ikke et magisk ord, men det kan gjøre underverker.
Neste dag tok jeg med en ny notatblokk-side til Martin. Jeg tegnet en rakett til ham, for han elsker verdensrommet. Og jeg skrev under:
Unnskyld. Jeg mente ikke å såre deg. Jeg syntes bare det var morsomt.
Han nikket bare. Men senere, i friminuttet, viste han meg sin nye klistremerkesamling – med romtema! Det var til og med ett med en alien som lignet på det tøysete ansiktet jeg tegnet.
– Du kan få det, – sa han. – Det ligner litt på ditt.
Kanskje skyldfølelse ikke bare forsvinner. Men når du deler den og sier unnskyld, blir den lettere. Som å ta av skoen og kaste ut steinen. Det kan fortsatt føles litt rart, men i det minste kan du gå videre.
Da husket jeg – voksne sier: „Ikke bekymre deg for sånne småting.“
Men kanskje det er de små tingene som tynger oss mest.
– På ordentlig?! – hvisket jeg.
Og jeg lovet meg selv at jeg ikke skal vente til skyldfølelsen blir så stor som en vannmelon før jeg sier noe.