I dag viste Lily meg sin nye tegning.
Den var… interessant.
Altså, hvis du liker rosa trær, en grønn himmel og en giraff med vinger.
– Liker du den? – spurte hun, med øyne store som middagstallerkener. Jeg kunne til og med se mitt eget sjokkerte ansikt speile seg i dem.
Jeg klødde meg på nesen for å vinne litt tid.
– Eh… ja! – svarte jeg raskt.
Hun smilte og fortsatte å tegne. Og jeg følte meg… rar. Hvorfor løy jeg?
Kanskje fordi jeg ikke ville skuffe henne?
Så kom jeg på den gangen jeg tegnet en katt, og mamma kalte den „veldig original“.
Men senere hørte jeg henne si til pappa: „Den ser ut som en potet med hale.“
Og det fikk meg til å tenke.
Hvis du sier at noe er bra, selv om det ikke er det…
Gjør du det for den andres skyld – eller din egen?
Og hvis du sier: „Det er ikke så bra“, og den andre blir skuffet, men prøver igjen og blir bedre…
Gjorde du da det rette?
Etter noen katastrofer klarte jeg til slutt å tegne noe som faktisk lignet en ekte katt.
Hvis sannheten kan såre, men løgnen kan villede…
Hva er best?
Kanskje voksne ikke alltid sier sannheten fordi de ikke vil såre andre.
Eller kanskje de er mer redde for å skuffe – enn de menneskene de lyver til.
Men hvis jeg, en sjuåring, kan forstå disse hemmelige kodene,
Så vet de voksne dem også.
De velger bare stillhet.
Er de mer redde for sannheten enn vi er?