Løgner er som små skyer som dukker opp fra ingensteds. De kan virke små og harmløse, men når de begynner å hope seg opp sakte gjør de ting rare. I dag på skolen hørte jeg noe som fikk meg til å tenke.
– Jeg er sikker på at han gir oss en ti minutters pause, ikke sant?, – sa Emma og kikket på klokken.
– Ja, selvfølgelig, – svarte Laura. – Han kommer til å gjøre det, ingen tvil om det!
Jeg visste at det ikke var sant. Læreren vår var så streng at selv fem minutters pause føltes som et mirakel, men jeg sa ingenting. Jeg sto bare der og hørte på dem tro på noe som ikke kom til å skje.
Hele dagen hørte jeg mange flere små løgner – om lekser, ettermiddagsplaner, helgeturer. Løgner som virket så uskyldige, men jeg følte at noe ikke var riktig. Ingen ville fortelle sannheten, fordi noen ganger var sannheten ubehagelig. Det var mye lettere å lyve enn å føle seg ukomfortabel eller måtte forklare seg hvis man sa nei.
Da jeg kom hjem, bestemte jeg meg for å se på mamma. Jeg hørte henne snakke med en venn på telefon – hun smilte først, men så sa hun:
– Ja, jeg kommer i morgen. Selvfølgelig skal vi møtes.
Jeg visste at det ikke var sant. Hun var alltid så travel, det var ingen sjanse for at hun skulle dra.
Kanskje det var lite, men jeg kunne ikke slutte å tenke på det. Hvorfor sier folk ting som ikke er sanne?
– Mamma, hvorfor sier du at du skal gjøre noe hvis du vet at du ikke kommer til å gjøre det?, – spurte jeg mens hun satte en kopp på bordet.
Hun stoppet opp et øyeblikk, og så svarte hun, nesten som om hun unnskyldte seg:
– Av og til er det lettere å si at du vil enn å forklare hvorfor du ikke kan. Løgner hjelper oss å unngå ubehaget med sannheten.
Og så forstod jeg – en løgn er ikke alltid stor eller skremmende. Den kan være liten og til og med virke harmløs, men den endrer fortsatt ting. Det kan være en måte å beskytte noen fra smerte eller unngå et problem, men det endrer fortsatt hvordan vi ser på folk og verden.
På slutten av dagen, sittende alene på rommet mitt, innså jeg noe viktig. Løgner, selv de små, er ikke meningsløse. De hoper seg opp, og til slutt begynner man å lure på hva som er sant og hva som ikke er det. E spørsmål dukket opp i hodet mitt, et jeg ikke kunne ignorere:
Er en løgn virkelig så harmløs som den virker som?
Kanskje det virker harmløst iblant, men egentlig endrer det alt rundt oss, uten at vi merker det.
På ordentlig?