I dag, mens mamma og jeg var ute og gikk en tur, traff vi Johanna – mammaen til Lily.
– For en nydelig kjole! Er den ny? – spurte mamma med den søte stemmen hun alltid bruker når hun vil gjøre et godt inntrykk.
– Å, takk! Egentlig ikke, – lo Joanna, – den er bare vasket med … – og hun nevnte navnet på et kjent vaskemiddel, som om hun var i en reklame.
De lo begge.
Men bare ett minutt etter at vi hadde rundet hjørnet, hvisket mamma mellom tennene:
– Hun er så irriterende. Alltid med de dumme vitsene sine, og så ler hun av dem selv.
Jeg gikk litt saktere. Hvis mamma ikke liker henne, hvorfor var hun så hyggelig?
Senere den dagen hørte jeg henne si det samme til pappa.
– Mamma, hvorfor sa du til Johanna at du likte kjolen hennes, og så sa du til pappa at den var stygg? – spurte jeg.
Mamma holdt nesten på å sette kaffen i halsen.
– Vel … det var bare … høflighet.
– Men det var jo ikke sant.
– Noen ganger gjør voksne det for å ikke såre andres følelser.
Ved middagen, da mamma serverte maten, tok jeg en bit og sa:
– Mmm … det smaker kjempegodt!
Så lente jeg meg mot pappa og hvisket stille, akkurat høyt nok for mamma å høre:
– Det er fælt. Ingen smak i det hele tatt.
Mamma knep øynene sammen.
– Sofia! Hvorfor lyver du?
– Men jeg lyver ikke. Du gjorde jo det samme med Johanna. Så når voksne gjør det, kalles det „høflighet“, men når barn gjør det, da er det løgn?
Mamma sukket.
– Ikke helt. Noen ganger er det viktigere hvordan noen føler seg enn den faktiske sannheten.
Interessant.
Hvis du sier til læreren at leksene var veldig interessante, selv om de nesten fikk deg til å sovne, smiler hun.
Hvis du sier til bestemor at suppen hennes er deilig, selv om den er altfor salt, blir hun så glad.
Men når blir høflighet en løgn?
Så husket jeg at når naboen vår Lisa kommer på besøk, sier mamma alltid: Så hyggelig å se deg! Og så sukker hun dypt når Lisa har gått.
Voksne er rare. De gjemmer seg bak høflighetsfraser, bak „Vi snakkes snart“ og „Vi burde møtes en dag“ som vanligvis betyr „aldri“.
Kanskje det å være voksen betyr å være en god skuespiller.
Eller kanskje bare å lære når man skal si sannheten, og når man skal si en penere versjon av den.
På søndag besøkte vi bestemor. Da vi skulle gå, ga hun meg en klem og sa:
– Jeg er så glad for at du kom på besøk, kjære deg.
Og vet du hva? Denne gangen var det sant.
Eller kanskje bestemødre bare ikke bruker masker?
På ordentlig?
Vi får se.