I morges våknet jeg ekstra tidlig. Jeg brettet pysjamasen min, pusset tennene uten å bli spurt, og jeg redde opp sengen – altså, virkelig redde den. Stramme laken, ingen rynker. Et mesterverk.
Så listet jeg meg til kjøkkenet og helte opp frokostblanding til alle. Jeg sølte ikke engang melk!
Mamma kom inn, fortsatt trøtt, og så seg rundt.
– Å, god morgen, – sa hun. – Har du sovet godt?
Det var alt?! Ikke en gang et: Wow, Sofia! eller Du er fantastisk!
Bare: Har du sovet godt?
– Mamma, – sa jeg, – la du ikke merke til senga? Frokostblandingen? DEN FINE pysjamashaugen?
Hun blunket.
– Å! Har du gjort alt det? Unnskyld, vennen min, jeg la ikke engang merke til det! Tusen takk!
Senere hjalp jeg pappa med å bære inn matvarene. Han sa bare: Vær forsiktig med eggene.
Ikke noe „Takk“! Ingen high five, ikke et smil engang.
Ved middagen sukket jeg høyt.
– Er det noe galt? – spurte mamma.
– Jeg gjorde SÅ mange ting i dag,– sa jeg. – Og ingen brydde seg engang!
Mamma satte seg ved siden av meg.
– Du har rett. Vi legger ikke alltid merke til de fantastiske tingene andre gjør. Spesielt ikke når vi selv har mye å gjøre.
– Men det er urettferdig! – sa jeg og rynket pannen. – Hvorfor gjøre noe snilt hvis ingen ser det?
Mamma tenkte seg om et øyeblikk.
Noen ganger, – sa hun, – gjør vi ting ikke for å få applaus, men fordi det gjør verden litt bedre – bare bittelitt. Og noen vil legge merke til det, til slutt. Eller føle det, selv om de ikke sier det.
Hun tok en pause.
– Og mellom oss to, voksne føler det også. Vi vasker, lager mat, fikser ting, og ofte sier ingen takk. Men når noen først legger merke til det, så føles det som magi.
Jeg tenkte på det. Så klemte jeg henne.
– Greit, men i morgen lager jeg vafler. Så forbered deg på å bli imponert.