I dag gikk vi en tur i skogen. Det var ikke som i parken – der er det sklier og hunder. Skogen er stille, så stille at du kan høre dine egne tanker.
Jeg tråkket på løvet som hadde falt ned og undret meg over hvordan noe kan være så bråkete og så stille samtidig. Mamma gikk foran og så på trærne, og jeg så på de små steinene. En tanke føk gjennom hodet mitt, så en annen, akkurat som om de lekte gjemsel.
Hva gjør Emma akkurat nå?
Blir ekorn lei seg når ingen ser på dem?
Hvis skogen er levende … kan den høre hva vi tenker?
– Mamma? – spurte jeg. – Hva tenker du på når du går og ikke snakker?
– Åh … alle slags ting – smilte hun. – Noen ganger tenker jeg på morgendagen. Noen ganger på deg. Noen ganger bare lytter jeg til hva skogen forteller meg.
Skogen snakker?! – øynene mine ble store.
– Seriøst?
Mamma lo, men hun sa ikke nei. Så kanskje den snakker, men bare på tre-språk.
Så satte vi oss på en stubbe, og vi var stille. Ikke som når man er sur, men heller som når alt bare føles riktig.
Og jeg tenkte for meg selv …
Kanskje skogen er et sted der tankene kan gå en tur uten å krasje i hverandre.
Kanskje det er derfor voksne kommer hit – ikke bare for å gå, men for å rydde opp i tankene sine. Noen ganger ser jeg på mamma og skjønner at hun ikke er helt hos meg i tankene. Men nå var hun det. Vi var sammen.
Kanskje …
– På ordentlig? – hvisket jeg mykt til meg selv.
Og jeg tror skogen blunket til meg med et blad.