Skolebussen stoppet ved enden av oppkjørselen vår, og jeg gikk av med tunge skritt, som om jeg bar en kjempestor sekk med stein på ryggen. Jeg gikk inn i huset og smalt igjen døren.
– Sofia! Hvorfor smeller du med døra? – Mammas stemme kom fra kjøkkenet, og foten min stivnet i lufta før jeg rakk å tråkke på det første trinne.
Hvis jeg ikke forklarte meg, kunne jeg miste desserten. Jeg slapp sekken på gulvet og gikk mot kjøkkenet – slagmarken.
– Hva skjer, vennen min? – spurte mamma med det snille smilet som alltid betyr: Jeg hjelper deg, uansett hva det er.
Jeg var ganske sikker på at det smilet snart kom til å forsvinne.
– I dag straffet frøken O’Neill meg.
– Hvorfor det?
Den milde stemmen ble plutselig sur som en sitron.
– Fordi jeg ikke brukte „korrekt språk“ i timen.
Mamma løftet et øyenbryn.
– Og hva gjorde du egentlig?
– Jeg sa at oppgaven på tavla var feil.
– Midt i timen?
– Ja! Jeg ville bare hjelpe!
Mamma sukket.
– Vennen min, det finnes en måte å gjøre ting på …
– Ja, ja, det vanlige – „måte“, „rekkefølge“, „regler“! – avbrøt jeg.
– Hvorfor finnes det regler for alt? Hvorfor kan voksne bøye dem, men ikke barn?
Mamma åpnet munnen, men sa ingenting. Hun tenkte. Jeg ventet, klar for den vanlige talen.
– Noen ganger har du kanskje rett.
– På ordentlig?, – spurte jeg, med armene i kors og øynene mistenksomt festet på henne.
Det føltes som den første regelen begynte å vakle.