Velkommen til selvpubliseringens verden – stedet der drømmen om å bli forfatter møter PayPal, PDF-formatering og en motiverende e-post med en tittel som “Du er neste bestselger!” (selv om den siste setningen i boka di ender med tre utropstegn og et ord som ikke eksisterer).
Her trenger ingen å velge deg, eller de lurer deg. Du sender manuskriptet. De leser det – du venter mellom én og to måneder. Men så kommer overraskelsen, og du spør deg selv: Hvorfor?
1. Det første møtet med “forlaget”
Du finner dem lett – de er overalt.
En nettside med stockbilder av kvinner som ler mens de holder bøker.
Knapper med tekst som “Publiser drømmen din i dag!” og “Vi tror på alle forfattere”. “Send oss manuskriptet ditt, og vi vil kontakte deg innen 8 uker.”
Du klikker. Fyller ut. Får en PDF med et tilbud.
Alternativ A: 400 euro for “grunnpakken” (ingen korrekturleser, ingen promotering, ingen unnskyldning).
Alternativ B: 1.100 euro for “premium-pakken” – inkluderer et Instagram-innlegg med 12 likes og en lenke som ikke fører noe sted.
Alternativ C: 2.100 euro og et løfte om at boka di “vil være tilgjengelig i store bokhandlere” (og Amazon, selvfølgelig), som i praksis betyr: den vil stå en uke på en digital hylle, mellom “Tips mot halsbrann” og “Dikt fra en 12-åring i overgangsalder”.
2. Redaktøren
Det finnes ingen redaktør. Det finnes en “visuell gjennomgang”.
Dette inkluderer retting av åpenbare feil som “helloo” eller “the end” skrevet som “theend”.
Men plottstrukturen? Stilen? Meningen?
“Dette er ikke vårt ansvar.”
Du er en “uavhengig forfatter”.
(Du vil være eneansvarlig når anmeldelsen på Goodreads sier: “Jeg forstod ikke hva jeg leste, men jeg er ganske sikker på at det var en kjærlighetshistorie mellom en lærer og en utenomjordisk plante.”)
3. Trykket
Papirversjonen ankommer.
Du åpner den spent.
Den lukter av blekk og ambisjon.
Men sidene ser ut som en økonomibok fra 1998, og fonten er Times New Roman 14 fordi “det er lettere for eldre å lese slik”.
Boken er lett. Kanskje fordi den mangler vekten av ekte redigering.
4. Promoteringen
Du mottar en e-post med emne: “Neste steg mot suksess”.
Den sier:
– Del boken din med venner.
– Skriv et innlegg på sosiale medier.
– Ta et bilde av deg selv med omslaget (selfie foran speil går fint).
– Du kan også bruke betalt Facebook-annonsering.
(Overført: fra nå av er du på egen hånd. Igjen.)
Og her møter du virkeligheten. Ingen markedsføring, ingen reklame. Selvpubliseringsforlag tjener penger fra forfatteren, ikke fra solgte eksemplarer.
Hvorfor reklamere? Det er lettere å sende en e-post med et tilbud – betal 1.000 euro for full markedsføring. Pengene går, men salget uteblir.
Men hvorfor gjør vi det?
Fordi vi er lei av å vente. Fordi det noen ganger er lettere å betale enn å tåle enda en stillhet fra en “ekte” utgiver.
Fordi vi tror at en historie er verdt verden for oss, selv om den verden består av 50 eksemplarer i en eske under senga.
Og fordi, pokker, illusjonen av virkelighet noen ganger er mer nødvendig enn selve virkeligheten.
Konklusjon
Selvpublisering er som å arrangere et bryllup for deg selv med en imaginær partner.
Du lytter til musikken, danser, tar på deg kjolen, skjærer kaken. Og så vasker du opp. Alene.
Men i det minste tar du fine bilder.
Hvis du vil at boka di skal nå lesere, eller de som fortsatt vet hvordan man holder en bok i hånden, vet: veien er hard, ensom og lang. Men aldri la drømmen din bli et produkt som utgivere ser på som en ku som alle kan melke… uten å løfte en finger. Ingen bryr seg om drømmen din og sjelen som gikk inn i hver