Hver by har sin ukjente helt. For noen er det personen som jevnlig fjerner løvetann fra hageflisene; for andre er det den som alltid har solbriller på innendørs. Min ukjente helt er imidlertid litt mer litterær. Og litt mer blankpolert.
Glansen på skoene hans skinner som et sitat fra en gammel kjærlighetsfortelling – akkurat nok til å minne deg om at verden er både komisk og uendelig alvorlig. Han beveger seg gjennom kafeer og biblioteker med mystisk verdighet, og hvert skritt med de blanke skoene er som et tegn: «I dag skal jeg skrive noe som vil forandre noens liv. Eller i det minste få dem til å le.»
Likevel vet ingen hva han skriver. Kanskje er det dagbøker om kamper med hverdagslivets monstre; kanskje kjærlighetsbrev til kaffemaskinen som aldri smiler tilbake. Det viktige er at skoene hans etterlater spor på byens gater – og kort tid etter på sidene av blanke ark.
Det morsomste er at ingen noen gang har sett ham skrive på en datamaskin. Sant nok, han har notatbøker, fjærpenner og en mystisk lukt av blekk og mørk sjokolade. Men han, den ukjente ordkrigeren, fortsetter å gå, og skoene hans ser ut til å danse av seg selv. Glansen er som pansret hud for sjelen hans – et vern mot kjedsomhet, middelmådighet og mennesker som tror at kreativitet bare er en hobby.
Og slik, mens verden beveger seg fremover i joggesko og sneakers, går den ukjente skrivekrigeren fremover i sine blanke sko. Sikker på at et sted, på et tomt ark, venter neste store kamp. Eller i det minste neste morsomme avsnitt.