„Hvis noe inne i deg er ekte, vil vi sannsynligvis finne det interessant, og det vil sannsynligvis være universelt. Derfor må du ta risikoen ved å plassere ekte følelser i sentrum av arbeidet ditt. Skriv rett inn i det emosjonelle sentrum av tingene. Skriv mot sårbarhet. Ta sjansen på å ikke bli likt. Si sannheten slik du forstår den. Hvis du er en forfatter, har du en moralsk forpliktelse til å gjøre dette. Og det er en revolusjonær handling – sannheten er alltid subversiv.“
Sannheten kommer aldri og banker høflig på.
Den ringer ikke på døren og spør: “Unnskyld, er dette et godt tidspunkt?“
Sannheten kommer inn barfot, med skitne såler og en oppkneppet kåpe. Noen ganger lukter den frykt, andre ganger gamle minner. Den er alltid upassende.
Og derfor hater folk den.
Folk vil ikke ha sannheten. De vil ha en fasade malt i de riktige fargene. De vil at du skal se på dem uten egentlig å se dem. De vil at du skal høre dem uten virkelig å lytte. De vil at du skal fortelle dem at de er gode, at alt er bra, at ingenting merkes.
Men alt merkes.
Løgner trenger gjennom huden.
Først veldig subtilt – en stramming av leppene, et blunk for tidlig.
Så modigere – et blikk i pupillen, en merkelig tone, en unaturlig pause.
Og til slutt – hornene.
Ja, de hornene. Myke, usynlige utvekster som ingen ser bortsett fra de som fortsatt husker hva det betyr å tro. Hornene dukker opp i pannen på alle som bestemmer at fasaden er viktigere enn essensen. At godkjenning er mer verdt enn verdighet. At det er lettere å si “lik meg“ enn “dette er hvem jeg er.“
Hornene er ikke en myte. De er et merke.
På hver taushet holdt.
På hvert svelget “nok“.
På hvert vridd “ikke noe problem“ når det faktisk er et problem.
På hvert “jeg elsker deg“ sagt uten overbevisning.
På hvert “jeg har ikke vondt“ når du blør inni deg.
De hoper seg opp. De vokser.
Og så går en person med dem, uten å vite hvorfor hodet føles tungt.
Sannheten, uansett hvor vondt den gjør, tynger deg ikke ned.
Den er lett som et skarpt innpust.
Som en ørefiken som bringer deg tilbake til tilstedeværelsen.
Som et “nei“ endelig sagt etter år med “kanskje.“
Som å kle av seg etter en hel dag i en annens hud.
Det finnes folk som frykter denne sannheten. De kaller den giftig, belærende, uhøflig.
Men det som skremmer dem er ikke tonen. Det er at noen ser dem.
Sannheten er ukomfortabel fordi den ikke bare kler av deg, men også den andre.
Den viser dem at de ikke kan gjemme seg lenger.
At hornene deres er synlige.
At komforten i løgner er borte.
At noen vet det nå.
Dette er ekte intimitet – ikke kroppene, men sannheten mellom dem.
Ikke om de berører hverandre, men om de tåler hverandre når alt faller bort: fasadene, smilene, kontrollen.
Sannheten er på sitt mest sexy når den gjør vondt.
Og nei, det er ikke for alle.
Men for dem som tåler den – er det alt.