Forfatteren har oppfylt sin livslange drøm – holder sin egenutgitte bok i hånden. Men før du kaster deg hodestups inn i selvpublisering, er det lurt å lese den små skriften – så liten at du trenger et forstørrelsesglass på 300x for å forstå hva du egentlig signerer. For bak hver drøm skjuler det seg ofte en kontrakt som lenker deg til enda en illusjon.
Den ekte filmen
Neste scene føles som en billig pornofilm der du plutselig innser at du ikke er hovedpersonen – du er hele filmteamet. Boken din ligger begravd på side 1000 i en eller annen online katalog, bortgjemt blant glemte titler. Selv etter å ha søkt med “nøkkelordene” du ble lovet skulle fungere, er den usynlig – som et spøkelse i ditt eget verk.
Forbannelsen
Og dette, viser det seg, er ikke engang det mest motløse. Den virkelige fornærmelsen kommer når du begynner å sende e-post etter e-post, og spør hvorfor du må skrive ut hele boktittelen som en magisk formel bare for å finne den – bare for å få et kaldt, korporativt svar:
“Det er forfatterens ansvar å gjøre boken sin populær på sosiale medier.”
Kort og godt – du er markedsavdelingen, selgeren og stjernespilleren, bare uten lønn.
Spørsmålet
Og så, i et stille øyeblikk av klarhet, kommer spørsmålet:
“Vent… hvorfor er jeg hos dere? Hvis det er jeg som lager filmen, hva er da deres rolle?”
Håpets striptease
Derfra begynner den daglige stripteasen av håp – langsom, smertefull og fullstendig ineffektiv. E-poster med tilbud om “nettkurs” som lover å hjelpe deg å gjøre boken din “synlig.” Tilbud om ekstra reklame – like vage som en full flørt klokken tre om morgenen. Og absurde løfter om at boken din vil bli en bestselger og snart nå høydene til “Harry Potter.”
Og ja, selvfølgelig, alt dette kommer med prisen av dine siste – eller mange – kroner.
Den betalte veien til illusjonen
Den stakkars forfatteren, drevet av ønsket om å gjøre drømmen til virkelighet, stikker hånden dypt i den tynne lommen og betaler. Betaler for å bli begravd enda dypere under et fjell av reklame, endeløse kurs og “anbefalinger” fra folk hvis hovedmål er å cashe en ny sjekk.
Håper hemmelig at en dag våkner de og ser neonskilt utenfor vinduet med navnet sitt. Men oftest skinner lyset fra reklameskilt med andre – etablerte navn.
Den litterære mafiaen og den harde veien
Dette er en av metodene alle forfattere prøver. For i den litterære mafiaen, der alt kretser rundt etablerte navn, er det vanskelig for noen å legge merke til dine tekster. Hvis du ikke er “noen,” hvis du ikke er annerledes, hvis du ikke har et ubestemt kjønn, hvis du ikke har spilt golf med noen som eier en rød Ferrari – har du ingen sjanse.
Ja, det er så enkelt. Og beklager at jeg er så direkte.
Don Quijotes vindmøller
Å sende tusenvis av manus til agenter er som å kjempe mot Don Quijotes vindmøller. De åpner ikke engang brevet ditt fordi navnet ditt ikke betyr noe for dem. Det hviskes ikke om deg, det anbefales ikke, og – verst av alt – det er ikke deres.
Så du bestemmer deg for å gjøre det selv – produsent, regissør, manusforfatter og skuespiller i én person. For i det minste har du full kontroll over din egen fiasko.
Konklusjon
Til slutt står du igjen alene med boken din – ingen fans, ingen fenomener, en tom lommebok og utmattede håp. Ikke fordi ordene dine ikke er verdt noe, men fordi verden har vendt ryggen til de små drømmene, og lar dem kjempe alene i mørket. Hvis du ikke er “noen,” annerledes, med en mystisk identitet eller kontakter i etablerte kretser – er du bare en annen outsider i den litterære mafiaen.
Mens du leter i de tomme lommene dine, har forlagene allerede funnet ut hvordan de skal selge deg neste illusjon i form av et tilbud – og de gjør det med et smil.
Siste ord
Eller enkelt sagt: hvis du vil at verden skal se verket ditt, forbered deg på å lage filmen selv. Prisen? Dine siste kroner og mange av håpene dine.
Og i mellomtiden – skål for de som elsker illusjoner.