Et sted i barndommen lærer vi at det å gi er bra, og å ønske er galt. Så vokser vi opp, vi forelsker oss, vi stoler, og vi oppdager at verden ikke alltid gir tilbake. Og så blir noe stille, nesten umerkelig, født inni oss: egoisme som en beskyttende rustning.
Det begynner som en liten gnist – for å beskytte deg selv, for å unngå å gå deg vill i en annen. Du sier til deg selv: «Jeg vil holde avstand, jeg vil ikke gi meg helt.» Og i begynnelsen fungerer det. Det hjelper deg å overleve. Det skjuler hjertet ditt fra det tunge slaget når det å gi forblir ensidig.
Men over tid blir rustningen til en vegg. Du setter den opp for din egen skyld, men den begynner å isolere deg. Den du vil elske står utenfor mens du prøver å holde deg “trygg” innenfor. Og så innser du: egoisme er ikke bare et valg, ikke bare en atferd. Det er en felle. For jo mer du beskytter deg selv, desto mindre har du å gi til andre – og til deg selv.
Å skrive er en merkelig terapi for dette. Når du setter tankene dine på papir, oppdager du hvor alene du er – og hvor desperat du lengter etter nærhet. Ego og egoisme begynner å løsne – det ene er behovet for å bli sett, det andre er frykten for å bli såret. Og du innser: du kan ikke elske uten risiko, du kan ikke være deg selv uten å bryte ned en del av veggen.
Til syvende og sist er egoisme vår rustning, som beskytter oss mens vi lever, men isolerer oss når vi elsker. Kanskje målet ikke er å fjerne den, men å lære når vi skal ta den av. Når vi skal legge den til side, for å nå den andre – og for å nå oss selv.
For ekte intimitet begynner der frykten endelig har trådt tilbake.