Hver masterclass begynner med den samme historien: “Bare fortsett! Skriv! Ikke stopp!” Og du føler deg som en student som får en erotisk leksjon i utholdenhet – berøringen av rådet er myk, lovende, nesten intim.
Problemet? Hvis alle forfattere gjør det, ville verden allerede vært publisert. Alle ordene ville krasje inn i hverandre, som hundrevis av masturberende sjeler som prøver å nå klimaks samtidig. Jakten på den “perfekte setningen” ville blitt en kollektiv orgie av tekster.
“Skriv hver dag,” sier de. Mykt som et kjærtegn, men snart føler du tålmodigheten bli til tyranni. Du skriver, skriver, skriver, og verden virker ikke bare lik din innsats, men innsatsen til millioner av andre – hver med sin egen masturbasjon av ord, hver som tror de følger den hemmelige nøkkelen til publisering.
“Følg prosessen,” oppfordrer de. Og prosessen ligner et erotisk rituale uten klimaks, fordi hver deltaker gjør det på en absurd identisk måte. Verden ville bli et uendelig bibliotek av ubrukelig nytelse, hvor hver bok skriker: “Jeg er skrevet, derfor må jeg eksistere!”
Og så fortsetter du. Og fortsetter. Men du innser at “Fortsett!” bare er en tom fetisj, et rituale for forfatteren som tror på ekstasen i rådene. Absurditeten er søt: hvis alle følger disse reglene, har det å bli publisert ingen verdi lenger – du er bare en del av den uendelige litpornoen av skriving, hvor ekstasen ligger i selve innsatsen, og resultatet er et tomt bibliotek som ingen kan omfavne.